Raset

Hør tidsvitner fortelle om tusenårs-raset fra Polvartinden 26. juni 2008.

Evakuering

Sigmund Fossen var 10 år evakueringshøsten. I dette intervjuet forteller han om turen fra Signaldalen til Tromsø.


SKOGSLÅTTE PÅ HOPPANES

Av Magnar Ryeng

Magnar Ryeng inne i Hoppaneslaen.

Eg var vel 8 år siste sommeren vi hadde slåtte på Hoppanes.  Hvor mange år foreldrene mine slo der før det vet jeg ikke for det husker eg ikke.  Min lillesøster var bare ett år da og mamma måtte være hjemme store deler av døgnet.  Jeg tror nok at en av søstrene mine var barnepasser mens mor var til og fra Hoppanes med mat mm. Kan ikke huske dette helt.

Men det eg husker er at vi kjørte opp til Hoppanes med hest og langvogn etter. Det kaltes langvogn fordi det var den lengste vogna vi hadde til hesten.  Hesten vår hette Musti – det var selvsagt fordi den var svart.  I 1958 var hesten vår ca. 15 år.  Tror det var en hest av tysk avstamming.  Det var jo en god del hester her i krigsårene etter 2. verdenskrig. 

Hoppaneslaen er innringa.

Turen ned til Hoppanes gikk etter en skogsvei som gikk ned fra Signaldalveien i innerenden av Kilmyra. Første delen av veien var forholdsvis bra – vi også fulgte deler av den gamle Signaldalveien, men fra der vi tok av ned mot Hoppanes ble det dårlig med veistandarden.  En dyp bekk var fylt opp med bjørke- og via stammer og fungerte som bru.  Etter min oppfatning så var det ganske skummelt og litt for bratt for å kjøre ned med hest og vogn med lass etter – særlig siste delen av veien. Men det gikk bra.  

Men turen til Hoppanes…

Eg husker at vi hadde med oss slåtteutstyr. Ljå og river (rivene var selvsagt av træ med trætinner som var heimelaga) – puskarbeid som pappa hadde i lange vinterkvelder.  Vi hadde også med oss mat og kokekar, ulltepper som vi lå under om natta.  Vi hadde også med oss slipestein for å kvesse ljåene med, i tillegg til bryne – eller heina som vi kalte den.  Slipesteinen ble montert opp på to tykke bjørkestokker som ble reist på skrå mot la-veggen da vi kom fram..  Akslingen på slipesteinen ble lagt oppi de hakkene og så kunne slipesteinen sveives rundt. Men det måtte tilføres vann under slipingen og vannet måtte bæres i bøtte fra elva.  Slipesteinstativet står faktisk der ennå, men begynner å bli slitent..

Vi hadde også med oss fiskeutstyr for å fiske i elva.  Kasteboks som var laget av en hermetikkboks hvor lokket var tatt vekk med boksåpner og så var det setta en pinne på tvers for å holde i. Nylon ble surra inn på boksen og påmontert makkangel og søkke for å kunne kaste ut i kulpene i elva.  Gjerne både 2 og 3 makk-ångler på hver boks.  Og fisk fikk vi.  Vi hadde også med oss garn for å fiske med.  Disse hadde pappa botte av sytråd og de tålte ikke så mye før trådene sletna.  Vi fikk engang en laks på 5-6 kilo på ett av garnan, og da var det ikke så mye igjen av garnet.  Hvis laksen hadde gjort ett sprell til – så hadde den nok ikke blitt til middag for oss.  Garnfiske i elva til matauk var mer legalt i den tida – nå er det jo veldig ulovlig.

Av mat som vi tok med var det brød, smør/margarin og rabarbramarmelade og brunost, kvitost og rockefår (blåmuggost).  Fiskekaker på boks og kanskje også pølser i spann (Botnerpølser fra Harstad), det var jo herrekost.  (Etter at eg ble voksen har eg hatt problemer med å få ned en brødskive med rabarbramarmelade som pålegg). Rabarbrasuppe og rabarbrapai er godt, men eg trur at eg spiste opp hele kvoten på rabarbra i barneåran.  Vi hadde ikke det store utvalget i pålegg på den tida. Noen egg ble det av frittgående høner, men de gjemte ofte bort eggene sine..

Første dagen var det mest rigging. Utstyr som vi hadde med oss skulle på sin plass. Inne i laen ble det rigga til som bolig for den tida vi skulle være der (ca en uke). Eg husker en som sikkert du også husker etter.  Det var Nils Åsheim.  Han var gift med tanta til pappa og var en flink finsnekker.  Han var med oss – eller han kom opp til Hoppanes.. Han laga oss et stort fint bord av via-rær som han hogde i skogen rundt laen.  Disse barka han og øksa til slik at bordet ble nesten flatt oppå.  Høyhesjer ble laga av stolper med kvister ut til sidene og med viarær imellom. 

Høylaen var satt sammen av to bygg med et lite «mellomrom» i mellom. Taket av torv gikk over begge delene. Veggene var satt opp med et par omfar av tømmer nederst, så var det staver og avstivere mellom det nederste omfaret og det øverste og mellom der var det kledt med bord og rær.  De brukte hva de hadde der og da.  På en av veggene var det bord som hadde vært brukt i båt.  De sees ennå.  På taket var det bjørkenæver og torv.  På veggene var det også skrevet inn litt historie.  Ka tid folket kom til slåtta, hvor mye som ble høsta inn mm..

Høyonna gikk ikke så fort unna da som det gjør nå i dag. Det var ingen jeg vet som hadde traktor på den tida og alt måtte gjøres med handmakt og hest.  Hjemme var det høyonn først i 3-4 uker. Etterpå skulle skogsslåtta gjøres.  Da var vi på Hoppanes, men det var også folk som slo og hesjet på Jarnholmen, på Holman og på Borrenjarga.  Noen ganger hadde vi besøk fra naboslåttene og det var spennende..

Alle voksne og halvvoksne måtte stille med ljå. Eg fikk nok min ljå på den tida, men var nok ikke flink nok med ljåen til å bruke den i skogen så den ble hjemme.. Damene eller kvinnfolkan som de kaltes da – og jentene var rakere.  Siste året – eller den sommeren jeg har minner fra var Jorunn Larsen (Jensen) raker hos oss.  Slåtta foregikk i skogen rundt laen, mellom busker og kratt og rakerne måte samle sammen det som var slått og få det fram til laen hvor det ble hengt på hesja.  En stolpe i hver ende (gjerne med kvister som passa til å legge vier og bjørkerær på. Oppå dette ble graset lagt til tørking.  

Utafor laen hadde vi et ildsted som var laga av store flate stein som var satt sammen sånn at det ble nesten som en ovn. Der ble maten tilberedt, kaffen ble kokt og fiskefilet ble stekt på de flate steinan.

Hver ettermiddag dro mamma hjem for å stelle med lillesøster og ta inn kuene og melke.  Så forberedte ho mat til neste dag og gjorde barnestell og mårrasfjøsen neste morgen før ho kom tilbake til Hoppanes.  Transportmidlet var til fots og på sykkel.

Vi andre overnatta i laen og i telt (tyske knappedukstelt).  Eg var nest yngst i søskenflokken da og 8 år gammel.  Hver kveld når vi skulle sove og krøp inn under teppet, så fikk eg en snørestump rundt foten – den andre enden festa pappa i beltet sitt.  Han skulle ha kontroll på meg og hvor eg befant meg.  Eg lærte jo å gå engang i tida – og etter det så har eg gått i søvn (gjør det ennå). Derfor var eg bott’n fast i beltet til pappa.

Så husker eg at eg og eldstebror Nils var nede ved Hoppaneskjosen og fikk øye på en tom pølsespann som lå på den andre sia av kjosen.  Kjosen var lang og det var nok et par drøye kilometer å gå rundt.  Brodern fant ut at han skulle svømme over og hente den.  Eg hadde aldri sett at han kunne svømme og var helt sikker på at han kom til å drukne. Men han kom seg over og kasta pølsespanna over til meg før han svømte tilbake igjen.  Ganske nifs opplevelse. Den gamle pølsespanna blei brukt til å ha som vannreservoar over slipesteinen. (Spanna har overlevd og ligger ved laveggen der slipesteinen var montert).

Så husker eg en varm og fin sensommerdag og eg hadde bare store gummistøvler til å ha på føttern.  Det var kjempevarmt og ubehagelig og eg visste at eg hadde tøysko hjemme.  Eg bestemte meg for å ta meg en tur heim for å hente tøyskoan. Eg masa på pappa først – uten å få lov til å dra.   Eg hadde jo gått denne veien noen ganger før og mente selv at eg skulle finne veien både heim og tilbake. Men svaret var fortsatt nei. 

Så eg bare starta heimover (uten å tenke på at eg kunne bli savnet hvis eg ble for lenge borte).  Heldigvis traff eg på Jorunn (rakeren) oppe i skogen og ho spurte selvsagt hvor eg var på tur..og om eg hadde fått lov til å dra.  Jeg tok en liten løgnhistorie og fortalte jo at eg hadde fått lov.  Og fortsatte opp til Signaldalveien. Så blei eg litt i tvil om eg skull tørre å gå over Åsen og ned hjem til Ryddestad, men motet svikta, så det ble til en joggetur nedover veien.  I svingene ganske langt nede i Åsen møtte eg på moderen.  Ho var på tur opp med mat til slåttegjengen.  Eg måtte tilstå at eg hadde stukket av -og ho var nokså bekymret for at eg ikke skulle finne veien tilbake.  Ho var redd for at eg ikke skulle finne ut hvor eg skulle ta av fra den gamle Signaldalveien og ned til Hoppanes.  Men ho sa at ho skulle bryte av en kvist og legge på tvers over veien sånn at eg skulle finne veien.  Men eg sa at eg visste hvor, fordi hvis eg gikk ti – femten meter for langt etter den veien, så kom eg til en liten bekk som rant over veien – og da var det bare å gå litt tilbake….  Heimomturen gikk fint.  Turen tilbake gikk eg over Åsen og kom ned til Signaldalveien i nerenden av Kilmyra og fant veien helt ned til laen     Tøff kar..

En kveld var vi på fisketur nedover elva.  Da var vi alle gutter på tur.  De eldste brødrene ville ikke ha meg med, så eg måtte gå sammen med pappa.  Det ble ikke så lang tur. Vi gikk først til Lapingardi og fiska der før vi gikk til Jarnholmen og ned til Trollvika. På heimturen møtte vi hesten vår «Musti» – det var bare det at ho hadde stukket av og var på gal side av elva.  Vi prøvde først å lokke på ho, men det hjalp lite.  Det endte med at pappa kledte av seg både dongerien og langmakkoen og vadde over i nerenden av Jarnholmen.  Hesten fikk han fast og kom seg på hesteryggen og red over elva på hesteryggen.  Alt dette var kjempeskummelt ganger 2.  Men det gikk bra.  Så no veit du hvor vadestedet er hvis du skal over elva fra den andre sia.

Slåtta begynte etter at vi var ferdig med høyonna heime på Ryddestad.  Det var nok i midten av august.  Det høyet som nådde å bli tørt mens vi var på Hoppanes og slo, ble båret inn i laen. Resten ble båret inn senere, da måtte vi opp ekstratur for å ta det inn. Samtidig ble det slådd komagsenna nede ved kjosen.  Sennagresset ble tørka og banka før det ble brukt som isolasjon mot kulda i komager og skaller.

Komagan til pappa har eg tatt vare på og har dem ennå.

Høyet ble kjørt hjem med hest og slede og høygrind utpå vinteren når myrene frøs til.  Var faktisk med på det også.  Husker alt dette ganske godt, så det var nok sterke opplevelser for en guttonge på 8.

Magnar 2022