På toppen! Rigmor og Tore nyter utsikten.

Polvartinden (1275 moh) har lenge stått på ønskelista mi. Det var inntil i år den eneste av toppene rundt Signaldalen eg ikke har vært på.

Takket være vår nye nabo, Tore Bergbjørn, ble drømmen realisert nå i slutten av juli. Tore er tindevegleder av yrke, så vi var i de beste hender, Rigmor og eg. Og vi nådde toppen på en god og sikker måte.

Kugo (Kent-Hugo Norheim) som har som mål å bestige alle de 666 toppene over 100 meter i Troms, skriver dette om Polvartiden: «Polvartinden er naboen til Otertinden og en halvkrevende topp med noen klyvepartier langs ryggen. Polvartinden ble som naboen Otertinden førstegangsbesteget i 1920.»

Han har helt rett. Det var bratt et par steder, og uten eksperthjelp, hadde vi nok ikke kommet opp. Og hvis vi hadde kommet opp, hadde vi nok ikke kommet oss ned igjen!

Dagen opprant med tjukk skodde. Den andre skoddedagen på rad. Men vi starta med friskt mot, og vandra gjennom tåka opp Luhppuraigi, via trimpostkassa, og opp mot Saunakken. Her blei det lysere og lysere, og til slutt var vi oppe i vakkert sommervær og passe mange pluss-grader.

Den første biten bortetter er det ganske lett og gå, men etter hvert ble det mer ur, og bratte partier. På to steder måtte tauet fram, og det var ganske luftig noen steder. På det smaleste er ryggen bare en meter brei omtrent, og det går rett ned på begge sider.

Totalt brukte vi ni timer på turen, inklusive lange pauser for fotografering og inntak av føde.

Opp Luhppuráigi.

Opp mot Saunakken.

Det lysner.

Toppen i sikte!

Ut av tåka.

Tore og Rigmor med Otertinden i bakgrunnen.

Tore og Rigmor med Mannfjellet i bakgrunnen.

Kvileskjær.

Ikke like utfordrende heile tida.

Påfyll av energi.

Over og under: Issoleie. Den trives bedre enn noen andre i høyden.

Det blir bratt. På med klatreutstyr.

Det blir bratt. På med klatreutstyr.

Her gjelder det å finne gode handtak.

På det smaleste partiet. Her var det smalt og luftig!

På samme sted på nedturen. Her går det rett ned på begge sider.

Polvartinden byr på utfordringer.

Det virker bratt foran.

Svett!

 

Fin utsikt fra toppen. I bakgrunnen reiser Bárrás seg opp av tåkehavet.

Nistemat med brunost – det er saker!

 

Postdalsfjellet.

Utsikt mot Otertinden, Hatten og Lyngsalpan.

Så bærer det nedover.

Postdalsfjellet.

Istinden.

Her er ruta – ca 5,3 km