Anton Solli (1889–1972)
var småbrukar på gården Solli i Signaldalen. Under krigen hjalp han flyktninger med å komme seg til Sverige. I lia oppfor gården hadde han innreda ei hule kor han gjømte folk som ville rømme fra tyskerne. Her forteller Magne Lockert om Anton og hula:

Drukningsulykke i Attkjippa
9. juli 1949. Det var byggeaktivitet på gården Fredheim, og noen kara skulle opp i elva og hente noen stokker som hadde satt seg fast under fløting. Det endte med en tragedie: Theodor Figenschau drukna, 42 år gammel. Magne Lockert var 19 år den gangen, og husker godt hva som skjedde.
Her forteller han om ulykka:

Sigmund Fossen – ikke heilt A4

Se portrettet med Sigmund Fossen her:

Alfred Nymo (1907-2002) – et portrett
November 1992: Når man kjører innover Signaldalen og nærmer seg Parastinden, som innerst inne deler dalen i to, kommer man til Alfred Nymos ”rike”. Ikke langt fra Signaldalselva, som slynger seg som en livsnerve gjennom dalen, bor den gamle villmarking, og nå en av de eldste i bygda med sine 85 år.

Skibotn 28. november 1992: Finlands forsvarsattasjé i Norge Tapani Hankaniemi, tildeler Alfred Nymo Finland Lejons fortjemestekorsfor sin innsats med å samle inn utstyr til Finland under vinterkrigen. Foto: Tore Figenschau

Han har vært med på litt av hvert gjennom et langt liv, han Alfred. Og i kveld skal han hedres for en del av det han har gjort. På en tilstelning på Skibotn turisthotell får han blant anna tildelt fortjenestekorset av Finlands Lejons ridderorden. Mens Vinterkrigen raste i Finland i 1939—40, leda nemlig Alfred Nymo bygda si innsamlinga av penger, votter, strømper og ryggsekker til Finland.

Han er i ferd med å flå en rev idet vi kommer på besøk. Like ved kjøkkenovnen har han hengt opp skrotten i taket, og med forsiktige drag med kniven gjør han noen snitt over snuten, og skinnet er løst. Litt støl etter det anstrengende arbeidet plukker han opp hårrester fra golvet, og hiver et par bjørkekubber og litt avispapir i ovnen.

— Man glemmer å fyre når man er opptatt med arbeid, sier han, og forsøker å få det til å brenne. Utafor uler sørausten rundt husnovene, og det blir fort kaldt i stua når varmen går ut.
Joda, jegeren i han er fremdeles i beste velgående. Selv om helsa ikke lenger er som han skulle ønske, fanger han en og anna rev fremdeles. Skinnene sender han til skinnauksjon sørpå, men prisen er mildt sagt elendig.
— Og oppgjøret, når det langt om lenge kommer, dekker ikke engang frakta, sier Alfred oppgitt, og legger inn en pris snus.
Markedet har endra seg dramatisk de siste åra. Før kunne det bli litt netto for revskinn, men ikke slik nå lenger.
— Dette var iallfall en helt frisk rev, konstaterer han, og tror at reveskabbepidemien stort sett er over, iallfall i innlandet.
Han tar seg ellers en tur eller flere i uka for å se til minkfellene sine også, når været er lagom. Sterk kulde og vind forsøker han å unngå, på grunn av hjertet. Men for å trosse vær og vind og være ute mest mulig har han anskaffa seg ei maske som dekker munn og nese. Etter at han kledde den med skinn, fungerer den tilfredsstillende.

Alfred Nymo har sett hvilken skade den økende minkbestanden gjør på fiskebestanden i elva, og kjøpte for ei tid sida 15 feller. Siden har han tatt 110—112 villmink. Problemet er å berge agnet. Musene stjeler det villig vekk, forteller han.

Elva har alltid vært, og er fremdeles, hjertebarnet hans. Han har omsorg for livet i elva, og sier at han aldri fisker etter gytefisk sjøl.
— Det er jo den som skal sørge for at bestanden opprettholdes. Derfor er det best å fiske etter gjeldfisk, sier han med overbevisende kraft i røsten.

Opp gjennom årene har han klart å ergre mang en fisker når han har bedt dem følge det samme prinsippet.
— Men det virker som om mange fiskere er interessert i kun én ting, nemlig å ta opp mest mulig fisk av elva, sier han.

I et par mannsaldre har han bodd i dalen, og fulgt med i naturens skiftninger fra årstid til årstid, fra år til år. Han er født på Fossen, noen kilometer lenger nede i dalen, men kom til Nymo som liten.

Nå er han alvorlig bekymra for utviklinga med smittsomme sjukdommer på laks, og mengden av rømt oppdrettslaks som strømmer opp i elvene er et ytterst foruroligende tegn. Han tror det dreier seg kun om tid før Signaldalselva blir smitta med den fryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Uvørne fiskere, som ikke er nøye nok med at redskapene er tørre før de hiver ut, kan føre til at katastrofen rammer også Signaldalselva, mener han.

Fremdeles tar Alfred Nymo fluestanga og går til elva i sesongen, og sist sommer ble det såpass mange røyer at han fikk steikning. Men han savner den dirringa i stanga som forteller at en storlaks er fast.
På grunn av stadig synkende bestand, ble nemlig elva i 1989 freda for laksefiskei fem år.
— Fredninga var på sin plass, mener Alfred, og har merka at det har kommet stadig mer fisk de siste åra. Problemet er at det dessverre også finnes folk som ikke bryr seg om lover og regler. Flere gange har Alfred registrert at tjuvfiske har skjedd. De fleste unngår å bli tatt.
Men ellers er det ikke så mye selve fiskinga som opptar Alfred nå. Når han forteller, virker det som om han har vel stort utbytte av bare å følge med i det som skjer i og ved elva, og han hjelper gjerne naturen med å holde gyteplassene for røya i orden. Om han fanger en og annen rev og noen villmink fremdeles, har han lagt jakta på hylla, for godt.

Men i perioder av livet har han hatt jakt og fiske som hovednæring. Etter et mislykka forsøk på å gjøre fisker av seg og en Finnmarkstur, bestemte han seg nemlig for å leve av det fjellet kunne gi. Han rusta seg ut med kjørerein og slede, og dro den lange vegen innover fjellet til Store Rostavatn, hvor han hadde opphold på inntil én måned, før han dro ned med fisk han hadde fått og for å se til folket der heime. Dette var i 30- åra, da det eller stod dårlig til for mange.

Inne ved Rosa kunne Alfred ligge fra tidlig om høsten og til uti mars. Det var her inne han var da krigen kom til Norge. Han hadde hørt kanondrønnene helt inni villmarka, og da han kom til Mukkavouma, ei lita svensk bygd hvor han pleide å proviantere, fikk han høre nyhetene. Han dro rett heim, og fike etter ble han innkalt. Han kom i landvernbataljonens 2. kompani, og deltok i kamper i Gratangen, ved Narvik og i Salten.

I Signaldalen var Alfred Nymo senere en av dem som hjalp flyktninger over grensen ti Sverige. Når flyktningene kom til Nymo, fikk de kart og anvisninger hvor de skulle gå for å unngå tyske patruljer.
Tilslutt måtte Alfred flykte sjøl. På slutten av krigen blei han med i gruppa som hadde base, ”Sepals I”, ved Pältsahytta på svensk side ikke langt fra Treriksrøysa.
Kaptein Håkon Kyllingmark var leder for gruppa, som drev med etterretning og sabotasje.

Alfred Nymo husker trefningene med tyskerne våren 1940 som om de skjedde i går. Han var mitraljøsemann, og hører fremdeles knatringa i ørene når han forteller.
Men utafor kjøkkenvinduet til Alfred Nymo er det bare sørausten som lager lyder nå. Og ekornene som søker ly i trærne, og henter mat på foringsbrettet. At det krydde av tyske soldater i nabolaget i ikke altfor fjern fortid, lyder liksom uvirkelig.

På mørkeste vinteren er det stille i Signaldalen. Men så snart sola kommer litt høyere på himmelen, begynner trafikken av fjellfolk. Alfred kjenner mange av dem. I en årrekke har han og kona Gunvor, som døde for kort tid sida, vært nøkkelutlåner for turistforeninga. Det er mange turgåere som har fått seg en prat i kjøkkenet på Nymo om vær- og føreforhold før de la til fjells. Andre kom innom for å kjøpe fiskekort, eller jaktkort. Alfred Nymo har vært for en institusjon i Signaldalen å regne.